8 ting jeg gjør for miljøet

16. desember 2017
#skjerpeseg

Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg og noen hyttevenninner (jeg er fra et såkalt «sommerparadis») søppelplukking som hobby. Sterkt påvirket av Blekkulf på Barne-TV, gikk vi rundt og sang Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt, si det videre, si det videre, si det videre. Siden den gang, kan jeg ikke skryte på meg å være særlig miljøbevisst.

Altså, jeg tar kollektivtrafikk og jeg er flink til å kildesortere. Utover det? Nope. Hurra for lange, varme dusjer, flyturer og enkle løsninger som sminkefjerner-servietter. Men gradvis har noe skjedd. Innslag på Dagsrevyen om hvaler og fugler med magen full av plast, og overskrifter om blåskjell, vann og salt med mikroplast i har gjort inntrykk.

Jeg har lenge lest bloggen til miljøbevisste Stine Friis med fascinasjon og tenkt: shit, hun er dedikert, det der hadde aldri jeg fått til. Selv om jeg neppe blir bli så flink og engasjert som Stine, betyr ikke det at jeg ikke kan gjøre noe.

Hvor mange tannbørster har jeg hittil brukt i livet? Hvor mange plastikkhøvler? Hvor mange sminkeservietter, bomullsdotter, q-tips, bind og tamponger har jeg kastet i søpla? Jeg har blitt mye mer bevisst på hva slags enkle ting man kan gjøre for å kaste mindre, bruke mindre av verdens ressurser og mindre plast, som aldri, aldri brytes ned.

 

Hva slags verden skal våre barn og barnebarn vokse opp i? Nå må det skje noe snart, før Disney’s Wall-E blir en profeti.

-Bekymret Disney-elsker som egentlig ikke tror hun vil ha barn.

 

Her er ting jeg har gjort:

1. Bind/ tamponger: Jeg fikk mensen da jeg var 15. La oss sette opp et omtrentlig regnestykke. 4 om dagen i 6 dager, 12 måneder i året, i 12 år. Det er 3456 bind/tamponger! Jeg har nylig kjøpt menskopp. Jeg er spent på å prøve, og selv om jeg er smått skeptisk, tenker jeg at det er verdt et forsøk.

2. Sminkefjerner-servietter: Jeg har bare latt være å kjøpe dem, så jeg må trosse latskapen og vaske ansiktet med rensemelk, for det er det jeg har.

3. Plasthøvler: Jeg har kjøpt en gammeldags Safety Razor. Jeg fikk den for noen dager siden, og det er litt avskrekkende å skulle prøve barbere seg med noe som kommer med et vedlegg med varseltrekant hvor det står DANGER! DEATH! CAUTION! EXTREME BLOOD LOSS! Men det er jo mange (alt er relativt selvsagt) som bruker disse, og det ligger masse videoer på Youtube med tips. Så lenge man tar seg god tid, skal det nok gå bra. Jeg tror ikke jeg vil slutte helt med vanlige plasthøvler, men jeg tror dette kan få ned forbruket betraktelig.

4. Plastposer: Jeg tar med færre hjem nå enn før. Jeg bruker dem fremdeles til søppel, men etter jeg skaffet bærenett og begynte å bruke det som veske (veldig praktisk!) har det blitt færre. Hvem har vel ikke kastet tomme poser i søpla fordi det ble for mange av dem hjemme?

5. Kosmetikk: Jeg kjøper ikke produkter med mikroplast. Never ever, og det er en av få ting jeg faktisk har vært obs på over lengre tid. Dette er kanskje det enkleste du kan gjøre for å «redde verden litt», bare la være! Det er så unødvendig. Det finnes masse alternativer med sukker, sand, pimpstein eller andre naturlige ingredienser. Se hva som står på. Står det «skrubbekorn,» eller har de en sprek farge, styr unna. Og hvis du har en tannkrem eller skrubb med mikroplast hjemme, vær så snill: kast den. Renseanlegget klarer ikke plukke opp disse små bitene. Det havner i havet, i dyra, og etter hvert: i oss.

6. Klær og andre ting: Det siste året har jeg gitt bort omtrent 1/3 av klesskapet mitt til Fretex. Jeg har innsett at jeg ikke trenger så mye. At jeg føler jeg har klart meg fint med mindre, har også gjort at jeg skaffer færre nye plagg. Nå jeg først kjøper noe, unngår jeg å kjøpe syntetiske plagg så langt det lar seg gjøre. Mikrofiber fra klesvasken din havner nemlig også i havet. Å titte på kjøpesenteret, og se lodne julefleece-gensere overalt får meg til å grøsse.

7. Kjøkkenutstyr og andre ting til huset jeg måtte trenge: finnes det et annet alternativ enn plast, så går jeg for det. Hvorfor kjøpe målebeger eller bakebolle i plast, når du kan få det i stål til omtrent samme prisen? Og koster det litt mer, tenker jeg det er en investering, for dette er ting jeg kan ha til jeg blir gammel og grå.

8. Tannpuss: Nå selger de Bambustannbørster på nærbutikken min! Det sier litt. De hadde ikke vært der hvis ikke det var forbrukeretterspørsel. Busten er syntetisk, den kan du ta av med en tang, eller brekke av hodet hvis du er lat og kaste det i restavfallet. Men skaftet kan du  kaste ut i hagen, hvis du vil. Det tar tid, men den blir brutt ned til jord. Jeg har regnet meg frem til at jeg, snart 27, hittil i livet har brukt cirka 90 plasttannbørster. Og jeg håper jo at jeg har tenner å pusse i mange år til! Så i stedet for å kjøpe rundt 180 nye tannbørster som aldri vil brytes ned, vil jeg heller kjøpe noen som faktisk forsvinner.

***

Det finnes så mange gode alternativer til forbruksvarer. Jeg kommer nok til å ta flere i bruk etterhvert. Det er enkle utbytter og det er bedre for både miljøet og lommeboka. Så, som de sier i Blekkulf-sangen:  jeg gjør litt, og så sier jeg det videre! Fortell gjerne om hva du gjør i kommentarfeltet!

Foto: Johnny Chen, via Unsplash. Brukt med CC-lisens

Turer i mørket, sci-fi-film og amfibier

27. oktober 2017
Livet

I sommer gikk jeg turer i titiden og det var enda lyst, men nå som det er mørkt tør jeg ikke gå så sent lenger. Det er rart hva mørket gjør med meg. Hvor ekstra på vakt jeg er, så skjerpet som det går an, jeg har ingenting i ørene og jeg ser meg til stadighet over skuldra. Jeg vurderer nøye hvilke veier jeg skal gå, selv om jeg bor i et boligfelt med hundrevis av hus, gate opp og gate ned. Alt blir så annerledes i mørket. Å gå forbi et hus som ikke er opplyst får det til å knyte seg i magen. Det er noe ekkelt ved menneskeskapte ting, i fravær av mennesker.

Jeg titter inn i vinduer i sidesynet. Noen har varmt lys, andre har kaldt. Noen har gardiner, andre ikke. Noen ser på TV, andre spiser middag. Jeg lurer på alt mulig. Hvem som bor der, hvorfor de valgte den lampa over spisebordet, hva jobber de med, er de glade i hverandre, er de lei av hverandre, krangler de mye, har de katt, vil de har flere katter, hvem har en bortført tenåringsjente i kjelleren (forhåpentligvis ingen)?

Nabolaget i mørket får meg til å tenke på en film jeg så. Om et middagsselskap en kveld en komet passerer jorda, som blir ganske uhyggelig. Det man først tror er noen utenfra som plager dem, viser seg å være dem selv. Når noen forlater huset og kommer inn igjen, er det ikke de samme menneskene. Og huset de går inn i er heller ikke det de forlot, nabolaget har fordoblet seg, og det samme huset ligger i mørket, igjen og igjen og igjen.

Les videre

9 ting jeg har lært av å reise alene

13. august 2017
Reiser

I fjor reiste jeg på ferie alene for første gang, og på begynnelsen av sommeren dro jeg avgårde igjen. Å være alene i Reykjavik og London var to helt forskjellige opplevelser, men jeg storkoste meg begge gangene. Her er en liste over ting jeg har lært.

Les videre

Et artikkeltips om kjønn og foreldrerett

16. april 2017
Feminisme Norm

Når jeg møter mennesker (ofte menn?) som tror feminisme handler om en slags favorisering av kvinner, må jeg forklare at feminismen gagner alle, uavhengig av kjønn. Det handler om at kjønnsroller ikke skal definere oss, at man skal ha fokus på individet. Du er ikke kjønnet ditt, og hverken menn eller kvinner er homogene grupper.

Et eksempel jeg bruker for å illustrere dette for skeptikerne er: ved et samlivsbrudd, bør ikke kvinnen automatisk regnes som den «beste» omsorgspersonen, bare fordi hun er mor. Det er ingen automatikk i dette, men gammeldagse kjønnsnormer er dominerende i samfunnet og i rettssystemet.
I dag publiserte NRK en svært god artikkel om Drea Karlsen, som har valgt å være helgemamma for datteren Vilja. Det at Viljas far har hovedomsorg vekker undring og skepsis. Likestillingen har ikke kommet så langt at det er like greit at en mor velger å ha barna i helgene, som hvis en far har det. Helgepappa er tross alt et etablert begrep, men hvor ofte hører du om en helgemamma?

 –Når jeg forteller folk at jeg har datteren min annenhver helg, så blir de veldig overrasket og spør hva som feiler meg. Det spørsmålet får aldri en far. Jeg synes det er merkelig fordi en forelder er en forelder. En far er like mye forelder som en mor. -Drea Karlsen til NRK.

I følge artikkelen er det stadig økning på femti-femti ordninger. I 2002 var det langt vanligere at barn bodde fast hos mor, hele 84 prosent. I 2012 hadde den sunket til 64 prosent. Andelen hvor barnet bor fast hos faren har derimot ligget stabilt på 7-8 prosent.

– I rettslige tvister om omsorgen er det fortsatt vanskelig for far å nå frem dersom det ikke er veldig tydelige svakheter ved mor. Enda verre er det likevel at i en del tilfeller der begrensningene ved mor er aller størst, ser en at en godt fungerende far blir skviset helt ut av barnets liv, uten at rettsapparatet evner å sikre barnets rett til kontakt med faren. -Advokat Øivind Østberg til NRK.

Fedre kan være vel så gode eller bedre omsorgspersoner. At det er tilfellet bør ikke være et spørsmål. Samtidig bør ikke kvinner som velger å ha mindre samvær med barna, bli stemplet som dårlige mødre.

Artikkelen finner du  HER.

Bilde: Lela Johnson. Brukt med CC-lisens

Vane, forandring og Status Quo bias

26. februar 2017
#skjerpeseg

Hver morgen starter med et passiv-aggressivt sukk og en hilsen til Satan. For tiende gang har alarmen på mobilen ringt, og denne gangen er det ikke behagelige strykere eller pling-plong fra en xylofon, men et høyt og skarpt «Rrring!» som repeteres med kort intervall. Det er 40 minutter til bussen går, og jeg skal snart stå opp. Jeg skal bare slumre litt til.


Når det går opp for meg at dyna må dyttes vekk, tar jeg en tre-minutters dusj, pusser tenner, og prøver å finne noen klær som passer nogen lunde sammen. Har jeg flere truser? Yes! Jeg finner en bakerst i sokkeskuffen.

Jeg løper ned på kjøkkenet, styrter et glass vann, ser ut av vinduet for å finne ut hva slags sko som egner seg, kommer på at jeg har glemt veska på soverommet, løper tilbake dit, finner busskortet nederst i veska, under gamle kvitteringer og sjokoladepapir. Hvor er bankkortet? Kanskje i jeansen jeg brukte i går? Har jeg den på nå? Ja! Kortet er i lomma! Men hvor er nøklene, da?! Og hvor har jeg lagt telefonen? Jeg løper til bussen og prøver å få frem et «hei» til bussjåføren gjennom febrilsk pesing. Dette er det nærmeste jeg kommer noe som kan kalles action i hverdagen.

Det kunne vært en harmonisk start på dagen. Jeg kunne spist frokost, eller i det minste funnet to like sokker. Likevel følger hver morgen den samme oppskriften, og det er ikke bare morgenstunden som preges av konstant prokrastinering.

Skal gjøre det snart
Kjenner du deg igjen? Hvis du er som meg, tenker du at oppvasken kan tas i morgen. Det kan klesvasken også. Du elsker å lese artikler om trening og organisering, men er ikke så keen på å trene og rydde i praksis. Du skal gjøre det snart. Bare ikke akkurat i dag. Dette tror du så helhjertet på, at hvis du vil ligge i senga og se på Netflix fra du kommer hjem til klokka 02 om natta, så gjør du det. Det må da være lov til å kose seg litt!

Vane og forandring
Vi mennesker liker best det som er kjent for oss: trygge, repeterende mønstre. Vi har en tilbøyelighet til å foretrekke at ting er som de er, fremfor å utfordre oss og gjøre noe nytt. Dette kalles Status Quo-bias. Man ser på nåtiden som et referansepunkt, slik ting skal være, og forandring fra dette oppleves som et tap. Vi føler at de negative sidene ved å forandre på vanene våre veier mer enn de potensielle positive sidene forandringen vil gi. Les videre

Reykjavikrapporten

12. august 2016
Reiser

Allerede når flybussen kjører gjennom det måneaktige landskapet på vei til Reykjavik, tenker jeg at jeg må tilbake. Det er så annerledes. Så nakent. Ikke et eneste tre i sikte, bare stein på stein i forskjellige fargenyanser. Det står noen veiskilt her og der, men ellers ser det øde ut. Uti ingenting dukker det plutselig opp en liten, gammel gård. Tre falleferdige bygninger med et lite vann som er helt grønt av alger. Det grønne vannet blir en så voldsom kontrast til resten av landskapet, at jeg må se meg tilbake, mens bussen glir videre over asfalten.

På bussentralen flytter vi oss over i minibusser som kjører mot hotellene. En ting jeg skal lære på denne reisen er at man aldri er alene. Hvem som helst blir fort til et «oss» eller «vi.» Det er fint. Samlende, på en måte. Det kiler i magen når vi kjører gjennom byen. Butikkene stenger. Reykjavikingene går velkledde nedover gatene. Jeg legger merke til all graffittikunsten og det som ser ut som kule kafeer og resturanter. Selv om Reykjavik er liten, føles den allerede veldig urban.

Den første dagen prøver jeg få oversikt over byen. Jeg går meg vill i boligfeltene mellom hotellet og sentrum. Jeg går forbi en barneskole og murhus, murhus, murhus på rekke og rad, til jeg kommer til et ambassadestrøk og hører lyden av by. Endelig ser jeg en turistinformasjon, et torg og en butikk som heter Jolahuset. Jeg følger gata julebutikken ligger i oppover, forbi resturanter og bokhandeler og survenirbutikker med lundefugl-kosedyr, strikkegensere og vikinghjelmer. Og så er jeg i hovedgaten Laugavegur. Det er deilig å være i en handlegate uten en eneste kjedebutikk. Fritt for H&M, Zara og Topshop  (de har dem, men på kjøpesentere utenfor byen). Jeg fortsetter oppover til butikkene og kafeene blir færre og færre, snur igjen og går opp sidegaten Skólavörðustígur. Øverst i gata står Hallgrímskirkja. Den er 73 meter høy, og det er kø ut døra av folk som vil ta heisen opp i tårnet for å se utsikten over byen.

the Reykjavík money shot

Selv utenfor turistsesongen vrimler det av turister som meg selv, og når jeg går inn i en butikk eller på en resturant, snakker de ansatte engelsk med én gang, de bare antar at jeg er en turist, selv om jeg ikke har kamera rundt halsen eller ryggsekk. Innimellom «Ich habe keine ahnung», «Nej men snälla, sluta nu!», «Yeah, totally awesome!», «Hvad laver du?» kan islandsk høres her og der. Det er det språket med de rare lydene, som det nesten er umulig å få tak på eller engang prøve å herme etter.

En uke før jeg kom hit, ble Panama Papers en internasjonal nyhetssak. Lekkede dokumenter fra det Panama-registrerte advokatfirmaet Mossack Fonseca, avslørte hvordan milliardærer og verdensledere skjulte penger i skatteparadis. En av disse var Islands statsminister Sigmundur Gunnlaugsson. Illsinte islendinger demonstrerte foran Alltinget. Gunnlaugsson måtte gå av. Jeg har en mamma av typen hønemor, og hun ringer meg den første dagen og bekymrer seg for om det kan bli opptøyer. Jeg sier «når det er demonstrasjoner her, kaster de yoghurt på Alltinget.» Det er liksom ikke den verste typen sivil ulydighet. Likevel er jo ikke sur melk til å kimse av.

Tilsynelatende har Reykjavik gått tilbake til normalen igjen, tilbake til å ta seg av turistene sine. Men når jeg går forbi området rundt Alltinget kan jeg høre en mannsstemme som roper noe uforståelig, takfast gjennom en megafon mens han slår på en tromme.

Protest

Bilder av Didier Jansen og Art Bicnick. Brukt med Creative Commons-tillatelse.

Har du vært i Island eller reist alene? Fortell i kommentarfeltet!

 

Bli oppdatert på mail

2. juli 2016
Blogg

Hvis DU vil følge eklektisk.no videre, er det lurt å registrere deg til nyhetsbrevet, så går du ikke glipp av oppdateringer. Ikke vær bekymret, jeg er ikke typen som skriver hver dag. Kanskje ikke hver uke heller.

 

Få beskjed når nytt innlegg postes!

* Må fylles ut



Hvilket format ønsker du på mailen?

Sjekk mailen din. Du må bekrefte at du vil følge ved å trykke på knappen i eposten.

Du kan også følge via Bloglovin

Adios, amigos!

Tilbake

10. april 2016
Blogg

Jeg er tilbake på internett. Altså, jeg forsvant aldri, men sluttet å eksponere meg. I stedet har jeg lusket rundt, prokastinert, byttet ut rydding og pensumlesing med Reddit, kattevideoer og kakeoppskrifter -akkurat som alle andre! Til slutt begynte jeg å savne å ha et sted å publisere tekst, og slik ble eklektisk.no til. Eklektisk er synonymt med prøvende og søkende, noe som oppsummerer personligheten min ganske godt.

Hvis du ikke vet hvem jeg er fra før, er det kanskje like greit. Hvis du vet hvem jeg er, har du enten funnet frem fordi du googlet navnet mitt (hei, din stalker!) eller fulgt min gamle blogg, og derfor fått en mail med tips om denne lille kroken på verdensveven.

 

Ulrikke Ekeli, blogg