Turer i mørket, sci-fi-film og amfibier

27. oktober 2017
Livet

I sommer gikk jeg turer i titiden og det var enda lyst, men nå som det er mørkt tør jeg ikke gå så sent lenger. Det er rart hva mørket gjør med meg. Hvor ekstra på vakt jeg er, så skjerpet som det går an, jeg har ingenting i ørene og jeg ser meg til stadighet over skuldra. Jeg vurderer nøye hvilke veier jeg skal gå, selv om jeg bor i et boligfelt med hundrevis av hus, gate opp og gate ned. Alt blir så annerledes i mørket. Å gå forbi et hus som ikke er opplyst får det til å knyte seg i magen. Det er noe ekkelt ved menneskeskapte ting, i fravær av mennesker.

Jeg titter inn i vinduer i sidesynet. Noen har varmt lys, andre har kaldt. Noen har gardiner, andre ikke. Noen ser på TV, andre spiser middag. Jeg lurer på alt mulig. Hvem som bor der, hvorfor de valgte den lampa over spisebordet, hva jobber de med, er de glade i hverandre, er de lei av hverandre, krangler de mye, har de katt, vil de har flere katter, hvem har en bortført tenåringsjente i kjelleren (forhåpentligvis ingen)?

Nabolaget i mørket får meg til å tenke på en film jeg så. Om et middagsselskap en kveld en komet passerer jorda, som blir ganske uhyggelig. Det man først tror er noen utenfra som plager dem, viser seg å være dem selv. Når noen forlater huset og kommer inn igjen, er det ikke de samme menneskene. Og huset de går inn i er heller ikke det de forlot, nabolaget har fordoblet seg, og det samme huset ligger i mørket, igjen og igjen og igjen.

Kanskje høres det litt vel «spaca» ut, men tenk på det: hver dag tar du valg, som potensielt kan forandre alt ved fremtiden din. Hvilken vei skal du gå? Må du litt tisse, men holder deg, fordi du bare skal en tur til butikken? Tenk om det valget reddet livet ditt, fordi du kom deg ut tidligere enn du egentlig skulle. Eller hva om det var omvendt? Det er slike parallelle univers det er snakk om. Klonene som dukker opp. Det finnes ikke plutselig mange like av samme person, det er de potensielle menneskene de kunne blitt, om de konsekvent hadde tatt andre småvalg. Og dette tenker jeg på, der jeg går i mørket. Hva om jeg kommer tilbake og ingenting er som før? Og alle jeg kjenner er annerledes, fordi de har tatt andre valg?

Det sitter en padde i midt i veien. Jeg legger foten helt inntil, bak lårene hans, prøver forsiktig å få den til å reagere, få den vekk herfra, før det kommer en bil. Men padda bare sitter der. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre. Ligger det en kvist her noe sted? Jeg har ikke lyst til å ta på den. Er ikke huden til padder giftig? Ingen pinner i sikte. Jakka mi er ikke lang nok til at jeg kan dra den over hånden. Det må bli skjerfet. Jeg pakker inn fingrene, men jeg har ikke et godt nok grep på padda, og skvetter til når jeg kjenner den beveger seg. Jeg løper noen korte skritt mot gresset i veikanten. Den lander mykt, men på ryggen.

Unnskyld, hvisker jeg. Plukker den opp igjen, og denne gangen ligger den i håndflaten min, med skjerfet brettet forsiktig over, tommelen min mot ryggen dens, beskyttet av stoffet, og jeg går. Fort. Padda stikker hodet utover, jeg vet ikke om den bare ser seg rundt eller om den planlegger å stikke av. Han er varm og glatt på magen, jeg kjenner varmen så godt, jeg kjenner hjertet hans så godt.

Han begynner å bli utålmodig nå, igjen mister jeg nesten grepet, og jeg hvisker okei, okei, greit og må bare sette ham ned igjen på bakken, i skråningen nedover til en hage. Det står en bil utenfor huset. Det er lys på kjøkkenet. Jeg lurer på om noen ser meg, der jeg har tatt meg en halvmeter inn porten til eiendommen deres, for å sette padda ved søppelkassene. Jeg føler meg nesten kriminell. Han sitter urørlig ved matsøppeldunken, det er ikke en ideell plassering, men det er bedre å sitte der enn på veien.

Videre på vei gjennom boligområdet, ser jeg en hage som hadde vært helt perfekt. Typisk. Det er ikke så mange ute nå. Bare katter, padder og jeg. Kattene følger meg med blikket. Et og annet hundemenneske ser jeg også. Og to robotgressklippere.

Jeg holder skjerfet i hånda, vil ikke ta det på igjen nå. Det er kaldt mot halsen, jeg kjenner kulda helt inn i munnen.


Dette innlegget har ligget som kladd lenge. Det er nok ikke noen padder ute så sent på høsten, men huden er faktisk giftig! Og filmen heter Coherence!

Ingen kommentarer

Legg inn en kommentar