Dager i Luxembourg

23. januar 2019
Livet Reiser

Kjæresten min flyttet fra London til Luxembourg i fjor. Dagen før nyttårsaften reiser jeg nedover. Jeg må alltid mellomlande på Schipol i Amsterdam. Der har jeg fire timer på å kose meg med å rusle rundt, se på alle sjokoladene og vurdere nøye hvilke jeg skal kjøpe, før jeg ombestemmer meg og tenker at det er best å ikke kjøpe dem likevel. Jeg spiser middag på Leon i andreetasje og går ned igjen til sjokoladekaféen i første for å slappe av, spise sjokolademousse og prøve å skrive noe.

Foto:  Steije Hillewaert via Unsplash
 

Rundt 23.00 lander jeg på Findel i Luxembourg, eller Grand-Duché de Luxembourg, som det heter. Luxembourg er et storhertugdømme, det eneste i verden. Hjemme utveksler vi julegaver og klemmer og jeg får smake kokosgodteriet Rafaello for første gang, som er så godt at det må nevnes.

Fra soveromsvinduet ser jeg på slottet til storhertugen, det ligger rett nedi bakken. Det er mørkt der, bare juledekorasjonene på veggene lyser. Vi er ute på landsbygda, cirka 25 minutter fra byen. Her er det rolig og stille, langs veien er det små templer med lys og statuer av Jomfru Maria. Det er trær, jorder og en elv, en kirkegård og mye skog.

«Skal vi gå tur i skogen i morgen?» spør jeg. «Vi kan det, men det er veldig mye villsvin der,» sier B, litt skeptisk. Jeg leser en artikkel om villsvin faktisk er farlige. Det står at de er ganske menneskesky, men at de kan angripe. Og jeg har ikke så lyst til å bli angrepet av noe som veier rundt 80-100 kilo.

Vi ender opp med å dra til byen den dagen. Julemarkedet har ikke pakket ned for sesongen, og jeg overtaler B om at vi trenger Crepes med Nutella, det er tross alt nyttårsaften. Det lukter bål, gløgg og pølser. Mens vi spiser sier han at det var mye finere her før jul, mye større, og at han er lei seg for at jeg ikke får sett det. «Men jeg så det på bilde,» sier jeg! «Meh, not the same,» sier han.

Photo by Ross Sneddon on Unsplash

FACTS: Er det litt som Danmark, eller? Det blir jeg ofte spurt om når jeg snakker med folk om at Luxembourg er et lite land. Rent arealmessig er det 2.586 km2, mens Danmarks areal er på 43.094 km2, (uten Grønland og Færøyene ofc). Luxembourg er på størrelse med Vestfold fylke, og antall innbyggere er som i Oslo. Det er bare én storby, nemlig hovedstaden, som også heter Luxembourg, sånn for å gjøre det enkelt.

I Luxembourg er det bare veier med perfekt asfalt. Det er fine tuneller, det er kul og moderne arkitektur, blandet med gamle, staselige bygg. Amazon har sitt Europeiske hovedkontor her, i likhet med en drøss andre store selskaper. Derfor er det et stort internasjonalt samfunn, og nesten halvparten av landets innbyggere kommer fra andre land, sånn som kjæresten min.

Det er tre offisielle språk, fransk (å bli møtt med «bonjour Madame!», i hver butikk og kafé du går inn i er ganske hyggelig), tysk og luxembourgsk, som høres ut som en slags blanding av de to førstnevnte.

Gamlebyen. Foto: Rowan Heuvel via Unsplash 

Det regner. Etter å ha gått tur i gamlebyen, går vi inn i en kirke for å søke ly for uværet, på vei til parkeringsplassen. Den tunge tredøra går opp automatisk når vi nærmer oss. «Woah, did God do that?» sier jeg.

Jeg liker kirker. Det er noe med følelsen der inne, roen og stillheten. «Sometimes I wish I could believe there is a god,» sier jeg. «Why?» sier han. «It seems nice to feel like someone is watching over you. Don’t you think?» «Maybe. Never thought much about it, honestly,» sier han. «I’ll wait for you here, while you go confess your sins,» han nikker mot båsene på siden. «You’re the catholic, not me!» sier jeg.

Sist jeg var her var det oktober og sol, løvet var gult og rødt og det var så overveldende vakkert overalt. Vi kjørte rundt og så på noen slott, de er det mange av her.

Etter byturen vil han vise meg middelalderslottet Vianden, det fineste slottet i Luxembourg. Hver lille landsby vi har vært i, har minnet meg skikkelig om stemningen i filmen Chocolat, med Johnny Depp.

Ikke Vianden, men en av landsbyene, Esch-sur-Sûre. Foto: meg. Jeg har tatt altfor få bilder.

På veien hjem igjen blir jeg akutt sulten. «Are you hungry?» sier jeg. Vi har spist det samme til både frokost og lunsj. «Nope» sier han. «That’s weird. I’m so hungry I feel nauseous.» «Maybe you’re just carsick,» sier han. Men jeg blir aldri det. Så kommer jeg på: jeg blir sjøsyk. Motion sickness. Og er det noe det er mye av i det åslente dal-landskapet i Luxembourg, så er det motion. I tillegg til voldsom svinging til høyre og venstre mens man kjører i 90, går det opp og ned: akkurat som å være i båt når det er mye sjø.

Oppi åsene står sauer og kuer som beiter, og jeg synes til og med de er litt finere her. Rødbrune, langhåra kuer og krøllete sauer. Når jeg ser alt dette rundt meg, og kikker bort på han som kjører bilden, tenker jeg: Jeg hadde ikke hatt noe i mot å flytte hit.

11 personer syntes dette var et godt innlegg. Er du enig?

You Might Also Like

4 kommentarer

  • Svar Drea 24. januar 2019 at 19:53

    Så fine bilder! Og så skriver du så fint! <3

    • Svar Ulrikke 25. januar 2019 at 22:03

      Tusen takk, Drea <3 Har ikke tatt bildene selv, da. Fint å kunne låne med CC-lisens!

  • Svar Carina 31. januar 2019 at 19:16

    JA! Flytt dit, så kan jeg komme på besøk ♥︎ Såå fint skrevet!

    • Svar Ulrikke 31. januar 2019 at 19:37

      Haha, ja, det måtte du ha gjort! Men vi får se hva det blir til :* Tuuusen takk, kjære <3

    Legg inn en kommentar