Juli til 31.desember 2019:
Det er nesten ingen biler på Autobahn. Vi kjører i 160 over perfekte veier, det er ingen lyktestolper, vi er omringet av mørket, men det dukker opp noen fyrverkeri på himmelen i blant. Vi kjører forbi ett og annet opplyst slott, og vindmøllene, som man ikke kan se er vindmøller i den mørke tåka, som blinker rødt i mørket framfor oss, får meg til å føle som om jeg er med i en SCI-fi film, med hundrevis av elektriske versjoner av Tower of Mordor.
Vanligvis bruker jeg ikke sminke til hverdags, bortsett fra bryn. Jeg har fjernet halve brynet for å endre form, så jeg er nødt til å tegne dem litt, hvis ikke blir jeg seende utrolig rar ut. Av og til tar jeg på litt maskara.
Jeg er ikke så opptatt av utseende som jeg var da jeg var yngre. På en måte er det kjempefint, for det viser at jeg har blitt mer selvsikker og avslappet, men på en annen side vet jeg at mangelen på sminke skyldes latskap. Jeg orker ikke. Selv å fjerne maskara på kvelden synes jeg er slitsomt.
Jeg liker sminke, spesielt basesminke. Foundation er helt fantastisk! Men! Jeg har utrolig tørr hud. Det føles som at uansett hva jeg gjør, hjelper ingenting. Jeg flasser alltid, og å få foundation til å se pent ut krever mye arbeid. Med tiden har jeg funnet ut av noen ting som funker!
Jeg ser i blant på Eurovision, og vurderer stort sett låtene til terningkast 1- maks 3. Kanskje det er ett bidrag jeg synes er bra. I år likte jeg faktisk flere: Nederland, Sveits, Italia og Island (som gammel gother syntes jeg det var ekstra stas). Norge sin var litt catchy den også. I går kom jeg over en video på Youtube hvor kunstig intelligens har laget en låt basert på mange Eurovison-låter gjennom tidene. Den har fått litt menneskelig hjelp ved at de har valgt ut deler av det den produserte og satt det sammen til en låt, men interessant likevel!
Foto: meg
Jeg har kjent Carina i over ti år. Vi ble kjent gjennom bloggene våre da vi var 17 og 19. Gjennom årene har vi jobbet med flere kreative prosjekter sammen, planlagt ting som ikke ble noe av, og snakket masse om hvor viktig skrivingen (dvs skjønnlitterært) er for oss (selv om vi skriver ganske lite).
Jeg har alltid sett opp til Carina. Hun er så tøff og har en sånn avslappet “vi får se hva som skjer”-holdning til alt, som jeg, uoffisiell norgesmester i overtenking og engstelse, synes er vanvittig beundringsverdig. Hun er utrolig godhjerta og varm, en jeg føler jeg kan fortelle alt til. Hun er en sånn venn alle skulle hatt i livet sitt.
De siste ukene har vært regn og sterk vind, som har dratt med seg kronbladene fra eple- og kirsebærtrær ned, så det nesten har sett ut som snø på bakken. Nå er det sol utafor, jeg ser en klynge insekter virre og pusete løvetannfrø fly forbi vinduet. Da jeg var ute i går kveld var det også sånn, lufta full av løvetann.
Jeg våknet i natt og så ut vinduet. Det var noe rundt med lys som beveget seg på himmelen, men så var det ute av syne. Herregud, det var jo en ufo! Tenk at jeg hadde sett en på ordentlig! Så begynte det å blinke i cyanblå-lys der ute. Mange ufoer dukket opp og de kom nærmere og nærmere, lysene ble flere og skarpere. Nå skulle de ta over jorda.
“Herregud! Se! Se! Herregud, så pent! Se så fint gresset er!”
Vi er på vei til Ikea, rett over grensen til Belgia.
“Og lyset! Og trærne! Se på himmelen! Herregud, det er så pent. Og de vindturbinene, shit, så fine!”
“Whatever drugs you are on, I would like some,” sier kjæresten min.
Det er ikke drugs som er greia, det er briller. Solbriller!
Hei, fra Luxembourg! I dag har jeg valgt å publisere en av de nærmere femti kladdene jeg har her inne på WordPress. Da jeg skrev denne i februar, ville jeg ikke publisere, fordi jeg var for flau. I dag er jeg busy, det er onsdag og jeg har lovet å publisere.
Selve hendelsen skjedde nok i fjor sommer, så jeg har fått det litt på avstand.
