Om den gangen jeg ble svindlet (eller i hvert fall lurt)

10. april 2019
Ukategorisert

Hei, fra Luxembourg! I dag har jeg valgt å publisere en av de nærmere femti kladdene jeg har her inne på WordPress. Da jeg skrev denne i februar, ville jeg ikke publisere, fordi jeg var for flau. I dag er jeg busy, det er onsdag og jeg har lovet å publisere.

Selve hendelsen skjedde nok i fjor sommer, så jeg har fått det litt på avstand.

De fleste har nok fått med seg den store saken om Tinder-svindleren. Jeg synes det er utrolig tøft av dem som har stått frem med historien. Det er vanskelig å unngå å bli fascinert av slike mennesker som denne Simon. For et skuespill! Utrolig at det finnes så samvittighetsløse mennesker.


Spontankjøpet på Oslo City

Jeg tenkte fortelle om hvordan jeg ble lurt en gang. Det er ikke noe romantikk involvert, så litt mindre juicy enn denne Tinder-saken. Beløpet er heller ikke så kjempehøyt, men jeg ble enormt overrasket over at noe sånt kunne skje meg. Jeg følte meg så vanvittig dum og synes det er ubehagelig å skrive om dette. Men moralen er vel at det alltid er sunt med litt ekstra skepsis, selv på et sted du ikke trodde noe sånt kunne skje.

Foto: Element5 Digital via Pexels, brukt med CC-lisens.

Her er det, skrevet i presens for økt dramatikk (kanskje):

Jeg er på vei til Oslo S for å dra hjem til Tønsberg, men stikker innom Oslo City først. Det er en time til toget går, og jeg prøver å slå ihjel litt tid. I første etasje er det satt opp en pop up promoteringssalong, med speil, stoler, og selgere som prøver å hanke inn forbipasserende for å prøve deres fantastiske rettetang. De er et helt nytt merke som skal inn på det norske markedet. Jeg sier okay, ja takk. Og lar tidenes sleskeste selger krølle håret mitt med rettetangen (dette høres kanskje litt rart ut, men rettetang-krøller er de fineste krøllene! Og ganske vanskelige.)

Jeg har tenkt en stund på å kjøpe rettetang, ettersom den jeg har er fra 2011 (still going strong! Hurra for GHD) og jeg har tenkt at det med tiden kanskje har blitt utviklet ny teknologi som gjør det mer skånsomt for håret.

Selgeren babler i vei, om den fantastiske teknologien “Just look! See how easy it is! And the ceramic plates locks in the moisture in your hair. I see you have extensions, this will be really good for it! Just look!” sier han og drar i en krølle han nettopp har laget, “Look how shiny!” Ja, nikker jeg. Ganske så shiny. Han spør hva jeg jobber med, hvor jeg bor, hvor gammel jeg er og hvilken rettetang jeg har.

Et kjempekupp!

“27, really? You look 23, seriously,” sier sleipingen, (som om det er store forskjellen.) Men håret blir fint, og han sier at utsalgspris blir 2000, men alle som kjøper i standen deres skal få den til 1300. Som jo føles som et kjempekupp!

Jeg er fornøyd. Håret ble fint, rettetangen virket bra, og jeg føler at jeg gjør et kupp! “You know what, I’ll buy one!” sier jeg. “Great!” sier han, og at jeg kan komme innom når som helst, så skal de fikse håret mitt igjen (hyggelig det, men jeg bor to timer unna). “Which color would you like? Black or pink?” “Pink, please!” sier jeg.

Vi går til kortterminalen, han skriver på en liten lapp som visstnok er en “lifetime warranty”, og mens jeg stikker kortet inn i terminalen og taster koden, snur han seg vekk fra meg og titter inn i en hylle. “Ok, thanks,” sier han, og titter inn i veggen, møter ikke blikket mitt. Jeg har jobbet med salg i noen år selv, og jeg ser for meg hvor absurd det ville vært om jeg skulle snu ryggen til kunden idét de betaler og si takk, uten å se dem i øynene. Jeg fikk en rar følelse, her var det noe muffens. Ble kortet mitt skimmet? Eller, hva? Nei, jeg overdriver sikkert.


Men så viser det seg…

Jeg kjøper en smoothie og går rett til toget, det står på perrongen. Hører på musikk. Leser litt i en bok. Når jeg nesten er fremme i Tønsberg, tar jeg opp esken fra posen. Legger merke til at den ser litt slitt ut, den svarte esken er matt i fargen, med noen riper. Designet ser veldig utdatert ut. Dessuten står det Cortex på den, ikke navnet som stod overalt i salongen og på posen. Jeg begynner å google. Får et treff på Amazon, det ser ut til at rettetangen jeg nettopp har kjøpt er fra 2009 og koster… 25 dollar på Amazon! 25 dollar!

Jeg føler meg så dum. Hvorfor hadde jeg ikke googlet navnet da jeg var der? Lest anmeldelser, sjekket FB-siden? Jeg skriver til kjæresten min, og han ler litt og trøster meg, sier at jeg er “litt naiv”, og sier at jeg kan alltids ta toget tilbake og prøve å få tilbake pengene. Men jeg tør ikke. Unngår alltid konfrontasjoner. Dessuten koster togturen 500 tur-retur, jeg har jobb hver dag, og hvem vet hvor lenge de har vært der, eller skal være der.

Jeg begynner å skrive en mail til forbrukerrådet. Men tar det bort. Prøver igjen. Har jeg egentlig blitt lurt? Kanskje jeg bare oppfattet det som om det var noe nytt, kanskje det ikke var det de sa? Jeg begynner å tvile. Skal jeg sende mail til Oslo City? Dette er vel ikke greit? Jeg ender opp med å ikke gjøre noen ting. Jeg blir sint bare jeg ser rettetangen, og gjemmer den i en skuff.

Har du blitt lurt noen gang?

7 personer syntes dette var et godt innlegg. Er du enig? Trykk her og hjelp meg holde bloggmotivasjonen oppe!

You Might Also Like

2 kommentarer

  • Svar Frøken Jensen 10. april 2019 at 18:59

    Åh, jeg kjente jeg ble skikkelig frustrert på dine vegne av å lese dette. Så utrolig frekt! Men kjenner meg også godt igjen i din måte å reagere på. Tror forresten også det er viktig at man ikke dømmer kvinnene som ble lurt av Tinder-svindleren. Det kan nok skje hvem som helst hvis man møter en som er overbevisende nok.

    • Svar Ulrikke 10. april 2019 at 22:17

      Ja, det hadde vært fint å være litt mer konfronterende! Her hadde det jo vært helt innafor, men nei.

      Ja, helt enig med deg! Trodde jo aldri jeg skulle bli lurt sånn, men det skjedde!

    Legg inn en kommentar