Alt har forandret seg.

15. mars 2020
Ukategorisert

Juli til 31.desember 2019:


Det er nesten ingen biler på Autobahn. Vi kjører i 160 over perfekte veier, det er ingen lyktestolper, vi er omringet av mørket, men det dukker opp noen fyrverkeri på himmelen i blant. Vi kjører forbi ett og annet opplyst slott, og vindmøllene, som man ikke kan se er vindmøller i den mørke tåka, som blinker rødt i mørket framfor oss, får meg til å føle som om jeg er med i en SCI-fi film, med hundrevis av elektriske versjoner av Tower of Mordor. 



Jeg har ikke hatt det så bra det siste halvåret. To ganger har kroppen min streiket. Den ene gangen trodde jeg at jeg hadde fått en alvorlig akutt sykdom, at jeg var døende. Jeg skalv på innsiden av kroppen, klarte knapt å stå oppreist, ikke engang for en timinutters dusj. Jeg lå i sengen i ei uke og følte meg fin, så lenge jeg ikke prøvde løfte så mye som en finger (bokstavelig talt). Skulle ønske jeg hadde en rullestol, kunne jeg tenke. For da kunne jeg faktisk gjort noe. Du kan tro jeg ble glad uken etter, den dagen jeg oppdaget at jeg klarte gå ned trappa uten å skjelve eller ta pauser. 


Noen måneder senere hadde jeg så hjertebank om kvelden at jeg knapt sov på to uker. Og når jeg sier knapt sov, mener jeg at jeg enten ikke sov i løpet av natta, eller sov to-tre timer. Så kom hjertebanken på dagtid også. Jeg var konstant på gråten, snakka med mørk stemme og gikk rundt med et enormt sinne jeg ikke visste hvor kom fra, som boblet under overflaten. 


Alle blodprøvene jeg tok viste normale verdier. Begge gangene fikk jeg samme forklaring på symptomene av legen. Stress. Klassiske stressymptomer. Jeg ante ikke at man kunne bli så fysisk dårlig av sånt. Jeg bestemte meg for å gjøre noe. Noe jeg burde ha gjort for lenge siden, men ikke har turt. Å si opp jobben min. Jeg har jobbet deltid i en interiørbutikk i seks(!) år. I fire av dem har jeg hatt lyst til å slutte. Men jeg har blitt på grunn av hyggelige kollegaer og vært for redd til å satse på drømmene mine. Men nå gikk det bare ikke lenger. Jeg måtte ta kroppens signaler på alvor.


Det siste året har jeg innsett at jeg har helseutfordringer som kanskje aldri går over. Jeg har alltid hatt et håp om at det gradvis skulle bedre seg, gjennom tjueårene. Men nå har det snart gått ti år. Det irriterer meg voldsomt, men jeg har måttet svelge den skuffelsen og innse at jeg kanskje aldri kan ha en fulltidsjobb og at den dagen jeg er klar til å studere på universitetet, vil det ta seks år eller mer å fullføre en bachelorgrad, ikke tre.

Men likevel, innerst inne, har jeg en slags følelse av at alt kommer til å gå bra, på et vis. Jeg bare aner ikke når eller helt hvordan.


Vi nærmer oss grensen til Luxembourg nå, det er nyttårsaften, jeg skal være hos kjæresten min i en uke, før jeg skal hjem igjen, jobbe ut oppsigelsestiden og komme tilbake. Da skal jeg være hos ham i tre, kanskje fire måneder. Vi snakker om hvor fint det blir, at vi endelig skal føle på hvordan det er å være oss to. Vi er så optimistiske, og jeg sier at jeg skal ta opp frilansingen min igjen, selge noen artikler, og kanskje året etter, 2021, så flytter jeg til Luxembourg for godt? Lite vet vi da, om at noen måneder senere, vil verden være preget av en pandemi.


PS: Dette innlegget ble skrevet for en stund siden. Jeg poster det for å forklare hvorfor jeg forsvant fra nettet. Jeg håper forresten at alle har det bra, til tross for omstendighetene.

3 personer syntes dette var et godt innlegg. Er du enig? Trykk her!

You Might Also Like

2 kommentarer

  • Svar Kath. 16. mars 2020 at 09:03

    ♡♡♡♡

    • Svar Ulrikke 16. mars 2020 at 14:30

      <3 tilbake!

    Legg inn en kommentar