Ukategorisert

Pandemien har vært tøff for alle. Vi har måttet endre måten vi lever på. Mange har følt at livet står stille. Det har vært frykt, ensomhet og oppgitthet. For noen av oss har denne tiden også vært preget av en politisk kamp. En kamp mot myndighetene som har skilt oss fra de viktigste personene i livene våre.

Vi i gruppen “Oss med familie eller kjæreste i utlandet under covid19-pandemien” skal gå til sak mot staten for brudd på menneskerettighetene (retten til familieliv) under pandemien.

Norge er det eneste nordiske landet som ikke har latt kjærester og familiemedlemmer få komme inn under hele pandemien. Dette inkluderer altså Island og Finland, som likevel har hatt lavere smittetall enn oss. Reglene har stadig endret seg, og grensene har blitt stengt på dagen. Denne gruppen har levd med de samme restriksjonene som alle andre, men med en stor ekstrabelastning.

Det er lett å være for kjempestrenge regler som ikke rammer en selv. Men tenk deg, hvordan hadde du taklet fjoråret hvis du ikke ante når du fikk se den du elsker igjen?

Regjeringen har hele tiden skyldt på redselen for importsmitte, men innførte krav om obligatorisk testing for alle først etter cirka ett år. Dessuten har de gjort unntak for mange andre grupper, som dem med næringsinteresser. Vi står i en helt annen situasjon nå enn i fjor: Norge har obligatorisk innreiseregistrering, krav om testing før avreise, testing på grensen, karantene, og Nasjonalt innreisesenter som ringer opp karantenepliktige som ankommer Norge. Dessuten har vi kommet langt med vaksineringen.

Vi vet ikke hvor lenge pandemien kommer til å vare. Vi i transnasjonale forhold trenger forutsigbarhet og mulighet til å planlegge. Staten gjør dette umulig, og lar oss sitte med klump i magen helt til vi får besøk av den vi trenger mest. Kjærlighet er ikke turisme. Norge bør ikke være dårligere enn de andre nordiske landene, som hele tiden har ansett det som en selvfølge at borgernes nærmeste skal få komme inn i landet.

Advokaten vår mener regjeringens regler strider mot både menneskerettighetene og grunnloven, og vi håper å vinne denne saken. Vi vil sørge for at de som fremdeles ikke får se kjæresten sin eller nær familie på grunn av innreiserestriksjonene endelig får det. Vi vil også hindre at dette gjentar seg ved fremtidig nedstenging. Siden kjæresten min er EØS-borger får han endelig komme inn, men jeg klarer ikke slappe av og glede meg til å se ham igjen før han faktisk er her. Det ville ikke overrasket meg om regjeringen igjen bestemte seg for å stenge alle “turister” (det er det han anses som, siden vi ikke er gift) ute på dagen.

Så kjære deg som leser dette. Vil du hjelpe oss? Har du 20 kroner til overs til en god sak? Alle pengene går direkte til klientkontoen vår hos advokatfirmaet Bache-Wiig AS. Vi samler inn 750 000 via Spleis.no for å også kunne betale eventuelle saksomkostninger dersom vi skulle tape. Klikk her for å støtte og lese mer om saken vår.

Oppdatering 1.august: Vi mangler fortsatt cirka 150 000 kroner. Det er åtte dager igjen av innsamlingen. Tusen takk til dere som har bidratt!

Tusen hjertelig takk!

Juli til 31.desember 2019:

Det er nesten ingen biler på Autobahn. Vi kjører i 160 over perfekte veier, det er ingen lyktestolper, vi er omringet av mørket, men det dukker opp noen fyrverkeri på himmelen i blant. Vi kjører forbi ett og annet opplyst slott, og vindmøllene, som man ikke kan se er vindmøller i den mørke tåka, som blinker rødt i mørket framfor oss, får meg til å føle som om jeg er med i en SCI-fi film, med hundrevis av elektriske versjoner av Tower of Mordor. 

Vanligvis bruker jeg ikke sminke til hverdags, bortsett fra bryn. Jeg har fjernet halve brynet for å endre form, så jeg er nødt til å tegne dem litt, hvis ikke blir jeg seende utrolig rar ut. Av og til tar jeg på litt maskara.

Jeg er ikke så opptatt av utseende som jeg var da jeg var yngre. På en måte er det kjempefint, for det viser at jeg har blitt mer selvsikker og avslappet, men på en annen side vet jeg at mangelen på sminke skyldes latskap. Jeg orker ikke. Selv å fjerne maskara på kvelden synes jeg er slitsomt.

Jeg liker sminke, spesielt basesminke. Foundation er helt fantastisk! Men! Jeg har utrolig tørr hud. Det føles som at uansett hva jeg gjør, hjelper ingenting. Jeg flasser alltid, og å få foundation til å se pent ut krever mye arbeid. Med tiden har jeg funnet ut av noen ting som funker!

Jeg ser i blant på Eurovision, og vurderer stort sett låtene til terningkast 1- maks 3. Kanskje det er ett bidrag jeg synes er bra. I år likte jeg faktisk flere: Nederland, Sveits, Italia og Island (som gammel gother syntes jeg det var ekstra stas). Norge sin var litt catchy den også. I går kom jeg over en video på Youtube hvor kunstig intelligens har laget en låt basert på mange Eurovison-låter gjennom tidene. Den har fått litt menneskelig hjelp ved at de har valgt ut deler av det den produserte og satt det sammen til en låt, men interessant likevel!

Foto: meg

De siste ukene har vært regn og sterk vind, som har dratt med seg kronbladene fra eple- og kirsebærtrær ned, så det nesten har sett ut som snø på bakken. Nå er det sol utafor, jeg ser en klynge insekter virre og pusete løvetannfrø fly forbi vinduet. Da jeg var ute i går kveld var det også sånn, lufta full av løvetann.

“Herregud! Se! Se! Herregud, så pent! Se så fint gresset er!”

Vi er på vei til Ikea, rett over grensen til Belgia.

“Og lyset! Og trærne! Se på himmelen! Herregud, det er så pent. Og de vindturbinene, shit, så fine!”

“Whatever drugs you are on, I would like some,” sier kjæresten min.

Det er ikke drugs som er greia, det er briller. Solbriller!

Hei, fra Luxembourg! I dag har jeg valgt å publisere en av de nærmere femti kladdene jeg har her inne på WordPress. Da jeg skrev denne i februar, ville jeg ikke publisere, fordi jeg var for flau. I dag er jeg busy, det er onsdag og jeg har lovet å publisere.

Selve hendelsen skjedde nok i fjor sommer, så jeg har fått det litt på avstand.

1. Sett Vaiana. Herregud, kjempefin film. Dessuten ble jeg sittende oppe og høre fire sanger fra soundtracket på repeat halve natten.

At vi en dag skal bli pensjonister, virker som en ganske fjern tanke når man er i tjueårene. At vi skal våkne av oss selv klokka 06 og legge oss klokka 20 (voldsom generalisering på gang her nå) og spise fyrstekake og tygge kamferdrops, bare at det ikke er det som er pensjonistgodisen, men heller kanskje brownie og Troika. Hvis Troika faktisk finnes enda, da (ref. Lohengrin, en av mine favoritter, som nå blir tatt ut av produksjon av Freia.)