At vi en dag skal bli pensjonister, virker som en ganske fjern tanke når man er i tjueårene. At vi skal våkne av oss selv klokka 06 og legge oss klokka 20 (voldsom generalisering på gang her nå) og spise fyrstekake og tygge kamferdrops, bare at det ikke er det som er pensjonistgodisen, men heller kanskje brownie og Troika. Hvis Troika faktisk finnes enda, da (ref. Lohengrin, en av mine favoritter, som nå blir tatt ut av produksjon av Freia.)
De siste to årene har jeg kuttet kjøttforbruket drastisk. Det skjer svært sjeldent at jeg spiser en hel kyllingfilet til middag eller andre store kjøttstykker. Dessuten prøver jeg ha et par vegetarmiddager hver uke. Det er sjelden noe fancy, det er stort sett gryteretter eller supper det går i.
Med en god saus, f.eks Tikka masala eller Korma (her jukser jeg alltid med et glass fra Saritas), vil du neppe savne kjøttet om du har forskjellige grønnsaker med ulik tekstur: gulrøtter, selleri, løk, hvitløk, tomat og bønner, for eksempel. Kidneybønner eller store, hvite bønner gjør seg virkelig i gryteretter. Jeg er ikke glad i teksturen på de visstnok ferdigkokte bønnene du får i esker i butikken, men koker du dem litt til, får de en tekstur som minner om myk, mør potet.
Før jeg setter i gang med alle ideene jeg har for bloggen i år, tenkte jeg gi dere en kort oppdatering på hva jeg driver med.
Kjæresten min flyttet fra London til Luxembourg i fjor. Dagen før nyttårsaften reiser jeg nedover. Jeg må alltid mellomlande på Schipol i Amsterdam. Der har jeg fire timer på å kose meg med å rusle rundt, se på alle sjokoladene og vurdere nøye hvilke jeg skal kjøpe, før jeg ombestemmer meg og tenker at det er best å ikke kjøpe dem likevel. Jeg spiser middag på Leon i andreetasje og går ned igjen til sjokoladekaféen i første for å slappe av, spise sjokolademousse og prøve å skrive noe.
Rundt 23.00 lander jeg på Findel i Luxembourg, eller Grand-Duché de Luxembourg, som det heter. Luxembourg er et storhertugdømme, det eneste i verden. Hjemme utveksler vi julegaver og klemmer og jeg får smake kokosgodteriet Rafaello for første gang, som er så godt at det må nevnes.
Fra soveromsvinduet ser jeg på slottet til storhertugen, det ligger rett nedi bakken. Det er mørkt der, bare juledekorasjonene på veggene lyser. Vi er ute på landsbygda, cirka 25 minutter fra byen. Her er det rolig og stille, langs veien er det små templer med lys og statuer av Jomfru Maria. Det er trær, jorder og en elv, en kirkegård og mye skog.
Hei!
Det har vært stusselig med oppdateringer her. Jeg har vært usikker på hva jeg skal skrive. Bloggen jeg hadde i slutten av tenårene til begynnelsen av tjueårene var utrolig viktig for meg. Den ga meg bekjentskaper, noen av dem er fremdeles blant mine beste venner i dag. Den ga meg et fellesskap og følelse av tilhørighet.
Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg og noen venninner søppelplukking som hobby. Sterkt påvirket av Blekkulf på Barne-TV, gikk vi rundt og sang Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt, si det videre, si det videre, si det videre. Siden den gang, kan jeg ikke skryte på meg å være særlig miljøbevisst.
Altså, jeg tar kollektivtrafikk og jeg er flink til å kildesortere. Utover det? Nope. Hurra for lange, varme dusjer, flyturer og enkle løsninger som sminkefjerner-servietter. Men gradvis har noe skjedd. Innslag på Dagsrevyen om hvaler og fugler med magen full av plast, og overskrifter om blåskjell, vann og salt med mikroplast i har gjort inntrykk.
Jeg har lenge lest bloggen til miljøbevisste Stine Friis med fascinasjon og tenkt: shit, hun er dedikert, det der hadde aldri jeg fått til. Selv om jeg neppe blir bli så flink og engasjert som Stine, betyr ikke det at jeg ikke kan gjøre noe.
I sommer gikk jeg turer i titiden og det var enda lyst, men nå som det er mørkt tør jeg ikke gå så sent lenger. Det er rart hva mørket gjør med meg. Hvor ekstra på vakt jeg er, så skjerpet som det går an, jeg har ingenting i ørene og jeg ser meg til stadighet over skuldra. Jeg vurderer nøye hvilke veier jeg skal gå, selv om jeg bor i et boligfelt med hundrevis av hus, gate opp og gate ned. Alt blir så annerledes i mørket. Å gå forbi et hus som ikke er opplyst får det til å knyte seg i magen. Det er noe ekkelt ved menneskeskapte ting, i fravær av mennesker.
Jeg titter inn i vinduer i sidesynet. Noen har varmt lys, andre har kaldt. Noen har gardiner, andre ikke. Noen ser på TV, andre spiser middag. Jeg lurer på alt mulig. Hvem som bor der, hvorfor de valgte den lampa over spisebordet, hva jobber de med, er de glade i hverandre, er de lei av hverandre, krangler de mye, har de katt, vil de har flere katter, hvem har en bortført tenåringsjente i kjelleren (forhåpentligvis ingen)?
Nabolaget i mørket får meg til å tenke på en film jeg så. Om et middagsselskap en kveld en komet passerer jorda, som blir ganske uhyggelig. Det man først tror er noen utenfra som plager dem, viser seg å være dem selv. Når noen forlater huset og kommer inn igjen, er det ikke de samme menneskene. Og huset de går inn i er heller ikke det de forlot, nabolaget har fordoblet seg, og det samme huset ligger i mørket, igjen og igjen og igjen.
Når jeg møter mennesker (ofte menn?) som tror feminisme handler om en slags favorisering av kvinner, må jeg forklare at feminismen gagner alle, uavhengig av kjønn. Det handler om at kjønnsroller ikke skal definere oss, at man skal ha fokus på individet. Du er ikke kjønnet ditt, og hverken menn eller kvinner er homogene grupper.
Et eksempel jeg bruker for å illustrere dette for skeptikerne er: ved et samlivsbrudd, bør ikke kvinnen automatisk regnes som den “beste” omsorgspersonen, bare fordi hun er mor. Det er ingen automatikk i dette, men gammeldagse kjønnsnormer er dominerende i samfunnet og i rettssystemet.
I dag publiserte NRK en svært god artikkel om Drea Karlsen, som har valgt å være helgemamma for datteren Vilja. Det at Viljas far har hovedomsorg vekker undring og skepsis. Likestillingen har ikke kommet så langt at det er like greit at en mor velger å ha barna i helgene, som hvis en far har det. Helgepappa er tross alt et etablert begrep, men hvor ofte hører du om en helgemamma?
–Når jeg forteller folk at jeg har datteren min annenhver helg, så blir de veldig overrasket og spør hva som feiler meg. Det spørsmålet får aldri en far. Jeg synes det er merkelig fordi en forelder er en forelder. En far er like mye forelder som en mor. -Drea Karlsen til NRK.
I følge artikkelen er det stadig økning på femti-femti ordninger. I 2002 var det langt vanligere at barn bodde fast hos mor, hele 84 prosent. I 2012 hadde den sunket til 64 prosent. Andelen hvor barnet bor fast hos faren har derimot ligget stabilt på 7-8 prosent.
– I rettslige tvister om omsorgen er det fortsatt vanskelig for far å nå frem dersom det ikke er veldig tydelige svakheter ved mor. Enda verre er det likevel at i en del tilfeller der begrensningene ved mor er aller størst, ser en at en godt fungerende far blir skviset helt ut av barnets liv, uten at rettsapparatet evner å sikre barnets rett til kontakt med faren. -Advokat Øivind Østberg til NRK.
Fedre kan være vel så gode eller bedre omsorgspersoner. At det er tilfellet bør ikke være et spørsmål. Samtidig bør ikke kvinner som velger å ha mindre samvær med barna, bli stemplet som dårlige mødre.
Artikkelen finner du HER.
Bilde: Lela Johnson. Brukt med CC-lisens