Vane, forandring og Status Quo bias

26. februar 2017
#skjerpeseg

Hver morgen starter med et passiv-aggressivt sukk og en hilsen til Satan. For tiende gang har alarmen på mobilen ringt, og denne gangen er det ikke behagelige strykere eller pling-plong fra en xylofon, men et høyt og skarpt «Rrring!» som repeteres med kort intervall. Det er 40 minutter til bussen går, og jeg skal snart stå opp. Jeg skal bare slumre litt til.


Når det går opp for meg at dyna må dyttes vekk, tar jeg en tre-minutters dusj, pusser tenner, og prøver å finne noen klær som passer nogen lunde sammen. Har jeg flere truser? Yes! Jeg finner en bakerst i sokkeskuffen.

Jeg løper ned på kjøkkenet, styrter et glass vann, ser ut av vinduet for å finne ut hva slags sko som egner seg, kommer på at jeg har glemt veska på soverommet, løper tilbake dit, finner busskortet nederst i veska, under gamle kvitteringer og sjokoladepapir. Hvor er bankkortet? Kanskje i jeansen jeg brukte i går? Har jeg den på nå? Ja! Kortet er i lomma! Men hvor er nøklene, da?! Og hvor har jeg lagt telefonen? Jeg løper til bussen og prøver å få frem et «hei» til bussjåføren gjennom febrilsk pesing. Dette er det nærmeste jeg kommer noe som kan kalles action i hverdagen.

Det kunne vært en harmonisk start på dagen. Jeg kunne spist frokost, eller i det minste funnet to like sokker. Likevel følger hver morgen den samme oppskriften, og det er ikke bare morgenstunden som preges av konstant prokrastinering.

Skal gjøre det snart
Kjenner du deg igjen? Hvis du er som meg, tenker du at oppvasken kan tas i morgen. Det kan klesvasken også. Du elsker å lese artikler om trening og organisering, men er ikke så keen på å trene og rydde i praksis. Du skal gjøre det snart. Bare ikke akkurat i dag. Dette tror du så helhjertet på, at hvis du vil ligge i senga og se på Netflix fra du kommer hjem til klokka 02 om natta, så gjør du det. Det må da være lov til å kose seg litt!

Vane og forandring
Vi mennesker liker best det som er kjent for oss: trygge, repeterende mønstre. Vi har en tilbøyelighet til å foretrekke at ting er som de er, fremfor å utfordre oss og gjøre noe nytt. Dette kalles Status Quo-bias. Man ser på nåtiden som et referansepunkt, slik ting skal være, og forandring fra dette oppleves som et tap. Vi føler at de negative sidene ved å forandre på vanene våre veier mer enn de potensielle positive sidene forandringen vil gi. Les videre

Reykjavikrapporten

12. august 2016
Reiser

Allerede når flybussen kjører gjennom det måneaktige landskapet på vei til Reykjavik, tenker jeg at jeg må tilbake. Det er så annerledes. Så nakent. Ikke et eneste tre i sikte, bare stein på stein i forskjellige fargenyanser. Det står noen veiskilt her og der, men ellers ser det øde ut. Uti ingenting dukker det plutselig opp en liten, gammel gård. Tre falleferdige bygninger med et lite vann som er helt grønt av alger. Det grønne vannet blir en så voldsom kontrast til resten av landskapet, at jeg må se meg tilbake, mens bussen glir videre over asfalten.

På bussentralen flytter vi oss over i minibusser som kjører mot hotellene. En ting jeg skal lære på denne reisen er at man aldri er alene. Hvem som helst blir fort til et “oss” eller “vi.” Det er fint. Samlende, på en måte. Det kiler i magen når vi kjører gjennom byen. Butikkene stenger. Reykjavikingene går velkledde nedover gatene. Jeg legger merke til all graffittikunsten og det som ser ut som kule kafeer og resturanter. Selv om Reykjavik er liten, føles den allerede veldig urban.

Den første dagen prøver jeg få oversikt over byen. Jeg går meg vill i boligfeltene mellom hotellet og sentrum. Jeg går forbi en barneskole og murhus, murhus, murhus på rekke og rad, til jeg kommer til et ambassadestrøk og hører lyden av by. Endelig ser jeg en turistinformasjon, et torg og en butikk som heter Jolahuset. Jeg følger gata julebutikken ligger i oppover, forbi resturanter og bokhandeler og survenirbutikker med lundefugl-kosedyr, strikkegensere og vikinghjelmer. Og så er jeg i hovedgaten Laugavegur. Det er deilig å være i en handlegate uten en eneste kjedebutikk. Fritt for H&M, Zara og Topshop  (de har dem, men på kjøpesentere utenfor byen). Jeg fortsetter oppover til butikkene og kafeene blir færre og færre, snur igjen og går opp sidegaten Skólavörðustígur. Øverst i gata står Hallgrímskirkja. Den er 73 meter høy, og det er kø ut døra av folk som vil ta heisen opp i tårnet for å se utsikten over byen.

the Reykjavík money shot

Selv utenfor turistsesongen vrimler det av turister som meg selv, og når jeg går inn i en butikk eller på en resturant, snakker de ansatte engelsk med én gang, de bare antar at jeg er en turist, selv om jeg ikke har kamera rundt halsen eller ryggsekk. Innimellom «Ich habe keine ahnung», «Nej men snälla, sluta nu!», «Yeah, totally awesome!», «Hvad laver du?» kan islandsk høres her og der. Det er det språket med de rare lydene, som det nesten er umulig å få tak på eller engang prøve å herme etter.

En uke før jeg kom hit, ble Panama Papers en internasjonal nyhetssak. Lekkede dokumenter fra det Panama-registrerte advokatfirmaet Mossack Fonseca, avslørte hvordan milliardærer og verdensledere skjulte penger i skatteparadis. En av disse var Islands statsminister Sigmundur Gunnlaugsson. Illsinte islendinger demonstrerte foran Alltinget. Gunnlaugsson måtte gå av. Jeg har en mamma av typen hønemor, og hun ringer meg den første dagen og bekymrer seg for om det kan bli opptøyer. Jeg sier «når det er demonstrasjoner her, kaster de yoghurt på Alltinget.» Det er liksom ikke den verste typen sivil ulydighet. Likevel er jo ikke sur melk til å kimse av.

Tilsynelatende har Reykjavik gått tilbake til normalen igjen, tilbake til å ta seg av turistene sine. Men når jeg går forbi området rundt Alltinget kan jeg høre en mannsstemme som roper noe uforståelig, takfast gjennom en megafon mens han slår på en tromme.

Protest

Bilder av Didier Jansen og Art Bicnick. Brukt med Creative Commons-tillatelse.

Har du vært i Island eller reist alene? Fortell i kommentarfeltet!

 

Bli oppdatert på mail

2. juli 2016
Blogg

Hvis DU vil følge eklektisk.no videre, er det lurt å registrere deg til nyhetsbrevet, så går du ikke glipp av oppdateringer. Ikke vær bekymret, jeg er ikke typen som skriver hver dag. Kanskje ikke hver uke heller.

 

Få beskjed når nytt innlegg postes!

* Må fylles ut



Hvilket format ønsker du på mailen?

Sjekk mailen din. Du må bekrefte at du vil følge ved å trykke på knappen i eposten.

Du kan også følge via Bloglovin

Adios, amigos!

Tilbake

10. april 2016
Blogg

Jeg er tilbake på internett. Altså, jeg forsvant aldri, men sluttet å eksponere meg. I stedet har jeg lusket rundt, prokastinert, byttet ut rydding og pensumlesing med Reddit, kattevideoer og kakeoppskrifter -akkurat som alle andre! Til slutt begynte jeg å savne å ha et sted å publisere tekst, og slik ble eklektisk.no til. Eklektisk er synonymt med prøvende og søkende, noe som oppsummerer personligheten min ganske godt.

Hvis du ikke vet hvem jeg er fra før, er det kanskje like greit. Hvis du vet hvem jeg er, har du enten funnet frem fordi du googlet navnet mitt (hei, din stalker!) eller fulgt min gamle blogg, og derfor fått en mail med tips om denne lille kroken på verdensveven.